Nerver, eller?

Kan vel trygt sies at det er normalt med nerver før en slik stor forandring i livet, eller rettere sagt i hverdagen. Og ikke skulle snakke norsk på veldig lang tid skal bli litt av en utfordring. Jeg har også mange tanker rundt hvordan jeg kommer til å oppføre meg. Vil jeg komme til å oppføre meg veldig annerledes fra det jeg gjør her i Norge. Jeg må jo på en måte tilpasse meg italienernes levemåte og kultur, og da er det vel naturlig at jeg ikke kan leve og være helt på samme måte som her hjemme. Spennende, det er jeg sikker på at det blir. men jeg er også ganske sikkkr på at jeg kommer til å synes det er vanskelig i begynnelsen, nytt språk, ny mat, ingen jeg kjenner, nye omgivelser. Jeg håper bare jeg klarer det. At ikke hjemmelengselen etter Norge eller kanskje aller mest familie blir for stor. Jeg opplevde dette da jeg flyttet ut nå for et år siden for å gå på folkehøgskole. Da hadd jeg MAD hjemmelengsel i perioder, og da var liksom alt utrolig kjipt. Hadde mest lyst til å ligge å grine på rommet mitt hele tiden. Men etter en periode gikk dette over, og jeg stortrivdes. Hadde det utrolig gøy! 

Nei, jeg tror det skal gå fint jeg, og gjør det ikke det er ikke Norge lenger enn en tre timers flytur unna!