Og godt skal det bli, og komme til et nytt sted. Men jeg har fått kjenne på følelsen av å være alene. Hele familien min var bortreist en dag for litt siden, da kom tårene. Ikke mange, men jeg kunne kjenne at jeg ikke helt kommer til å synes det er superkult å bo så langt hjemmefra. Aller mest tror jeg faktisk jeg kommer til å savne venninna mi Elisabeth. Ingen er så lett å være sammen med som henne, det blir rart å ikke kunne prate med henne på lang tid. Men jeg tenker ikke bare triste tanker om hjemmelengsel. Jeg supergelder meg til å være sammen me ungene, og å bli kjent med byen, kulturen og å lære språket. Hadde egentlig planer om å prøve å lære litt i løpet av sommeren, men dagene flyr fra meg og jeg har ikke lært et eneste nytt italienk ord.
Jeg må forresten ikke glemme å si at jeg gleder meg til alle mannfolka jeg kommer til å se, GUD. Kommer til å svime av med italienere rundt meg døgnet rundt i et år. Mannfolka der nede er jo bare uimotståelige, nam. Gleder meg virkelig;)
Nå håper jeg egentlig bare denne siste måneden går fort!
Smack!
Snas
