De to siste dagene har virkelig ikke vært så værst. Jeg har ikke hatt mye hjemlengsel og nesten ikke kjeda meg. Tror det er mamma som er skyld i det egentlig. Hun har sagt til meg at jeg har nødt til å være positiv likevel om ikke alle andre rundt meg er slik jeg skulle ønske eller hadde forventet at de var. Og det har hjulpet meg veldig. Tusen takk mamma, du er den beste mamman!
Men likevel om dagene har vært bra så har likevel ikke hjemlengselen forsvunnet. Det er små øyeblikk nå og da at jeg skulle ønske å knipse meg hjem litt. Men nå er det bare fire dager til jeg treffer mamma og Hulda. Også fortalte pappa meg at han helt spontant hadde bestillt billetter til hele familien i november! Så da kommer alle på bursdagen min, jeg er så heldig. Og etter de har reist hjem er det bare en måned til jul og da skal jeg hjem i to-tre uker! JEG GLEDER MEG. Da blir det mye mat og mye kos.
Så når jeg kommer tilbake hit, skal jeg etter en måned tilbake til norge igjen. Da til Stavanger på gjennsynstreff på folkehøgskolen. Det blir stas. Lenge siden jeg har sett Mimi, Line, Lene, Lene, Karin og alle andre flotte mennesker! Så blir det en lengre periode her, kanskje noen vil komme på besøk i mars/april? Mai er det konfirmasjon, Albertine har jo blitt storjente. Og jeg tror jeg ikke kommer til å reise tilbake hit etter konfirmasjonen...Tror jeg har vært her lenge nok da. Vil hjem og prøve å skaffe meg jobb og tjene litt penger før eventuelle studier til høsten. Lurer på hva det skal bli av meg egentlig. Hvem vet? Jeg aner ikke.
Elisabeth stakkar liten er i militæret. Hun er i luftforsvaret og bor nå på madla. Jeg hadde en lang samtale på telefonen her om dagen(unnskyld mamma, men vi trengte å snakke) og vi prøvde å muntre opp hverandre. For det har seg slik at Elisabeth ikke trives så veldig godt der hu er heller. Så da er vi to om å være ulykkelig for øyeblikket. Men ting kommer til å bli bedre for henne, det er jeg sikker på. Man kan ikke bo sammen med 60 gutter og være ulykkelig vettu, det går ikke. Det kan bare ta litt tid å bli kjent med nye folk og å venne seg til den nye livstilen. Også må man tenke positivt (som mamma sa) og bare holde ut den harde perioden.
Glad i deg Elisabeth, snakkes på skype! (så blir ikke telefonregningene våre så dyre)
Ha en finfin dag, alle sammen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar